Saluki Norge! Heading
Saluki - Norge
Artikler fra Mynden
   En hundeeiers mareritt…
Caravan Arax el'Andaluz
Caravan Arax el'Andaluz - Foto: Bente Waldal
 
Som hundeeiere er vi alle inneforstått med det, og vi er alle til en viss grad forberedt på det, at en dag vil vår aller kjæreste venn bli borte. De lever jo dessverre ikke like lenge som oss. Når dagen likevel kommer, kommer den alltid for tidlig. Man skulle så gjerne hatt et halvt år til med sin kjære venn, eller om så er bare en måned til. Eller ei uke... Èn dag...

Jeg opplevde alle hundeeieres store mareritt i sommer. Min unge saluki Egil ble syk. Det starta med noe jeg trodde var kennelhoste like etter påske. Medisin mot det er å holde seg i ro, så vi holdt oss i ro og helt alene, da kennelhoste er veldig smittsomt. Ukene gikk, og hosten ble ikke borte. Den ble bedre, men så fort han beveget seg, kom den tilbake. Etter fire uker begynte jeg å ane uråd. Vi besøkte veterinæren, som sendte med oss antibiotika mot lungeinfeksjon. Det virket til å begynne med som han ble bedre, så jeg ble beroliga og begynte å se en ende på sykdomsperioden. Det å ikke kunne være sosial med andre hundevenner var veldig kjedelig for både meg og begge hundene. Så gikk det 4-5 dager med antibiotika, så ble han brått verre. Han fikk hosteanfall, og hostet uten stans i flere timer. Jeg var ute og kom meg ikke hjem før det var gått et par timer. Da var han fryktelig medtatt, og hadde høy feber. Han som alltid var så glad hver gang vi kom hjem, orket ikke komme bort til meg en gang. Han sto midt på plenen og hang med hode. Det var så vidt han logret litt med halen.

Veterinær i Fetsund henviste oss videre til Oslo Dyreklinikk, hvor de tok vel imot oss sent en onsdag kveld. Det var helt forferdelig å dra fra han der, men likevel var det så fjernt for meg at dette skulle ende så galt. Jeg har i etterkant lest journalen hans, og jeg var ufattelig nære på å miste han allerede den første natta. Han var fryktelig dårlig. Han kom seg gjennom natta, og han kom seg gjennom undersøkelsene på dyreklinikken dagen etter. Konklusjonen var imidlertid ikke bra. Min kjære lille venn hadde dilatert kardiomyopati (DCM), eller voksende hjerte. Han hadde rett og slett fått dødsdommen! Spørsmålet var bare hvor lenge han kunne leve med det. Gjennomsnittlig levetid etter at diagnose er stilt er ca 2 år. For Egils del hadde to år til betydd et dobbelt så langt liv!

Han ble gradvis bedre, og etter tre dager kunne jeg hente han hjem. Jeg var så glad! Min lille glade gutt skulle få komme hjem. Han var mye bedre, men selvfølgelig veldig sliten. Han som alltid har vært på grensen til tynn, var ikke akkurat i bedre hold nå. Det essensielle ble å få i han mat. Og det skulle vise seg at det var nettopp det som ble det store problemet. Han ville ikke spise. Jeg diska opp med den ene fristelsen etter den andre, men han skulle ikke ha noen ting. Han drakk litt vann, og jeg måtte tvinge i han medisiner. Det var det hele. Til slutt begynte jeg å tvangsfòre han, men da kom det bare opp igjen. Det var en helt fortvila situasjon, og det var ufattelig vondt å se han gradvis bli dårligere og dårligere. De siste dagene merka vi at han hadde gitt opp. Livsgnisten var ikke der lengre, han som alltid var så glad. Jeg satt med hodet hans i fanget, gråt og gråt, strøk han over ryggen og måtte til slutt innse at slaget var tapt. Det beste vi kunne gjøre var å la han slippe. 11.juni døde han i armene mine. Akkurat tre uker før han skulle fylt 2 år og blitt "voksen"...

I en slik situasjon føler man seg veldig alene. Diagnosen er sjelden, og enda mer sjelden på så unge hunder. I den svenske helseundersøkelsen på saluki som ble gjennomført i 2009, var det 13 salukier (av totalt 595 salukier i besvarelsen) som ble oppgitt å ha hatt problemer med hjerte. Av disse hadde 6 fått diagnosen DCM, noe som tilsvarer 1 %. Men samtidig dukker det stadig opp "noen som vet om noen" som har eller har hatt en saluki med samme sykdom eller andre hjertesykdommer. Problemet er at ingen vil fortelle hvem. For meg hadde det vært så godt å hatt noen å dele tanker, opplevelser og spørsmål med. Hvorfor skal det være så hemmelig? Det er så utrolig trist at mange ikke vil være åpne om sånne ting. Akkurat som man er redd folk skal tro man er en dårlig hundeeier som har en syk hund, eller at oppdretter med viten og vilje avler frem syke dyr. Slik er det jo ikke, det kan nok alle med hånda på hjerte skrive under på!

Det ble en tung sommer for oss. Egil var den som lagde liv i stua, som møtte oss i døra hver gang vi hadde vært ute og som elsket å ligge sammen med oss i sofaen og kose. Det ble fryktelig tomt. Heldigvis hadde jeg Fant. Jeg vet virkelig ikke hva jeg skulle gjort uten han, og jeg var alt for nærme å finne ut av det... Tre måneder etter Egil døde, satte Fant et kalkunbein fast i halsen. Det var tilbake til Oslo Dyreklinikk. Vi kom inn dit fredag ettermiddag, og de konstaterte fremmedlegeme i spiserøret ut fra røntgen. De satte i gang med gastroskopi umiddelbart, slik at de skulle få tatt helga til rett tid. Jeg fikk beskjed om at det "kunne ta litt tid, kanskje et par timer". Jeg venta og venta, og det som kanskje kunne ta to timer, ble til slutt en over 6 timer lang operasjon. Det var den hittil lengste kvelden i mitt liv. Å sitte der og være redd for å miste hund nummer to på tre måneder, det unner jeg ikke min verste fiende. Det var en stor lettelse da kirurgen kom ut og kunne fortelle at operasjonen i seg selv var vellykket. Kalkunbeinet satt så godt fast, at de fikk det ikke ut ved hjelp av gastroskopi. De måtte åpne hele buken på han, inkludert brystkassa. Da han gjorde det, så han at milten virka noe unormal, men han anså den ikke å være så dårlig at han ville ta den ut siden operasjonen i seg selv var krevende nok. De fikk beinbiten ut, og da han skulle lukke så han at milten var begynt å blø. Siden den viste seg å være så skjør at den ikke tålte den behandlingen den fikk under operasjonen, valgte han likevel å ta den ut. Og ikke nok med det, de oppdaget også at mellomgulvet hadde røket på nytt. Fant hadde mellomgulvsbrokk i oktober 2006, etter en skade. Dette hadde altså heller ikke tålt påkjenningen, og de måtte sy det på nytt. Det var ingen enkel oppgave, da det for hver gang man syr, blir mindre å feste stingene i. I tillegg ligger det helt ved aorta, så det er lite nok å sy i som det er. Med andre ord, selv om operasjonen var vellykket, og Fant våknet opp igjen, så var det fremdeles "tusen" ting som kunne gå galt. Beinet hadde laget store skader på spiserøret, og det var fare for at det skulle gå hull på det. Hadde det gjort det, hadde det ikke vært mer å gjøre. Mellomgulvet kunne lett gå opp igjen, og ryker det en gang til, er det heller ikke mer å gjøre. Jeg satt hos han da han våknet opp igjen, i den grad han kunne våkne. Han gikk på smertepumpe i mange dager, og de ga han også ekstra beroligende de første dagene for at han skulle holde seg helt i ro og la mellomgulvet gro. Jeg grøsser når jeg tenker på hva jeg har latt han gå igjennom, men han er jo steintøff! Han må ha ni liv, som katten, og ikke vet jeg hvor mange av dem han har brukt opp hittil, men han VIL virkelig leve! For hver dag jeg fikk oppdateringer var det nye framskritt, og det virket på meg som veterinærene var imponert over hvor fort han kom seg. Etter ei uke fikk vi hente han hjem, og det var en herlig dag! Han var så glad for å se oss, han hoppa og spratt og begynte å jage halen sin og fjase på Fante-vis. Han var virkelig mye friskere enn hva jeg hadde sett for meg, med tanke på hva

han hadde vært igjennom. Etter 5 uker var han inne til kontroll for å se på spiserøret, og i journalen står det å lese at "han er å anse som en frisk hund". Det ble tatt prøver av milten, og disse viste ikke noe ondarta. Nå er han seg selv igjen, frisk og fjasete, og får løpe litt på tur igjen. Mellomgulvet hans kommer aldri til å bli like sterkt igjen, og dette gjør at han nok dessverre ikke får et like aktivt liv lengre. Han er herved pensjonert fra LC-banen for godt, men å slutte som år 2009’s LC-saluki nr 3 og LC-mynde nr 6 er jo ingen dårlig avslutning. I skrivende stund er hans største jobb å være barneoppdrager for vår nye valp Ella. Lille Ella er en stor glede i hverdagen, og endelig er det liv i stua igjen. Egil kommer alltid til å mangle. Jeg savner han hver dag og tenker "nå skulle Egil vært her". Ingen kan erstatte han. Han var noe eget og jeg ville aldri vært han foruten, tross alt. Men å ha en ny glede i huset er veldig godt.

For å toppe det hele, mistet jeg samtidig min kjære araberhoppe i forfangenhet i august. Etter spesialskoing gjennom hele sommeren måtte jeg bare innse at det ikke lengre var håp om å få henne hundre prosent frisk igjen noen gang. Man kan trygt si at sommeren 2010 ikke er en sommer jeg vil huske med glede...

Moralen til dere oppdrettere der ute; vær nøye i deres avlsarbeid! Man kan aldri gardere seg 100 % mot sykdom, og man vil innimellom oppleve særs overraskende utfall. Slikt skjer, og ingen kan bebreides for det. Men jo mer man vet om de linjene man velger å bruke, og om tidligere kombinasjoner av lignende linjer, jo bedre sikret er man mot å unngå de verste tilfellene. På vegne av alle oss valpekjøpere, jeg ber dere innstendig om å ikke inngå kompromiss når det gjelder sykdom. Det verste som kan skje en hundeeier, er å miste sin elskede hund så alt for tidlig. Ingen ønsker å avle fram syke hunder. For å gjøre risikoen minst mulig, må vi gi rom for åpenhet og ærlighet. Vi må snakke MED hverandre, ikke OM hverandre! Salukien er en frisk rase, la oss beholde den slik!

 
 
Fakta om DCM, henta fra nottroy-dyreklinikk.no;

For stort hjerte er en betegnelse som kan ha flere bakenforliggende årsaksfaktorer. Endring i hjertets form og størrelse kan til eksempel skyldes sykdom i hjertemuskulaturen. Patologiske forandringer i hjerteklaffene med inkoordinasjon og utilstrekkelig lukking er en annen utløsende faktor. Sammenstilt er et voksende hjerte uttrykk for at blodpumpens maksimale arbeidskapasitet er nedsatt. Sykdommen medfører at hjertets evne til å trekke seg sammen reduseres. Dette skjer gjennom et svinn av muskulatur i hjerteveggen, og følgelig vil disse veggene fremstå slappe og flagrende på ultralyd. På nåværende tidspunkt kjenner man ikke årsaken til lidelsen.

Avgjørende for prognosen er tidlig diagnostisering og behandling. Vi har uansett å gjøre med en tilstand som hunden din ikke kan leve lenge med, og livskvalitet må alltid ha høyeste prioritet under utredning og ved vurdering av medikamentell behandling. Etter at lidelsen er diagnostisert har hunden en forventet levetid på 2 år.

Store raser, og i særdeleshet dobermann, irsk ulvehund og grand danois rammes av lidelsen. Videre ser man en overvekt av for stort hjerte hos hannhunder i forhold til tisper. Alle aldersgrupper er representert, men risiko for sykdomsutvikling øker med alderen. Sannsynligheten for at en hund skal få for stort hjerte er angitt til 1 %.
 
 
Mynden
Artikkelen sto på trykk i Mynden,
julen 2010
Saluki-Norge