Saluki Norge! Heading
Saluki - Norge
Artikler fra Mynden
   Import fra Sverige: Al Wathba Cizy Wild Alba Number Nine

Al Wathba Cizy Wild Alba Number Ninefødt.09.09.2009
Far: INT NORD DK EE RU UCH BaltW-09 Al Wathba Thamir Abdul- Haqq
Mor: INT SE FI EE UCH NordW-07 Al Wathba Uruba Hadiya

Mùmi kom til oss da hun var ca 5mnd, og jeg husker tankene raste i mitt hode den lange bilturen for å hente henne. Aldri hadde vel jeg tenkt ha hund, og nå var det altså en liten blond persisk mynde som ventet på meg.
Som liten hadde jeg egen katt hos bestemor. Fugl, fisk, skildpadde og hamster hjemme, og
en katt var liksom alltid det som sto meg nærmest. På det meste hadde jeg 7 katter og en minigris (som ikke var så mini), 2 nydelige, men svært høylytte Orientalere, 2 Maine Coons, sultne gatepuser fra diverse nabolag, og noen fra dyrebeskyttelsen.
Så da jeg til slutt falt til ro med bare en pus, Albert, ble det rett og slett en tanke tomt i huset for meg. Kanskje ikke så ille syntes min samboer...for vi hadde da fått et barn i mellomtiden, og dette mente han fikk holde inntil videre..
Men da jeg en dag møtte Lala, kom jeg straks på nye tanker. Min lokale dyrematforhandler Bjørn hadde anskaffet seg en Saluki, eller Sulaki som jeg lenge trodde det het. Lala..den vakreste, merkligste hundeskapningen jeg noen gang hadde opplevd. Jeg begynte lese om rasen, og lusket rundt på hundeutstilling, hvor jeg muligens fornærmet et par mennesker i min iver rundt denne "Sulakien"...
Jeg meldte meg inn i ulike hundeforum på nett, og spurte rundt om myndehunder og kontaktet ulike oppdrett. Var innom tanken om en Italiener, pga størrelsen, men det var en Persisk creme jeg ønsket.
Rasen er vel i utgangspunktet ikke å regne som en førstegangshund, men siden jeg er generelt dyrevant, og urokkelig sta, så fikk jeg overtalt min samboer rimelig raskt.
Jeg fulgte klart mitt hjerte og min intuisjon her, og må si det har vært et rett valg.
Alle hunder er jo rasetypiske i større-mindre grad, preget av sin oppvekst i kullet, oppdrett, gener, arv, kjønn etc, men jeg opplever likevel at denne rasen er svært ulik alle andre hunderaser jeg har møtt. Den er mye mer sanselig, intuitiv, avventende og mild i sin fremtoning.
Og det er interessant, og direkte komisk å høre andre hundeeiere kommentere henne, i sammenlikning med deres egen hund, eller andre hunderaser generelt. De fleste er veldig forundret og fascinerte av hvor annerledes denne de er, og hvor lik den er en katt på mange måter og.
Kanskje derfor hun er så godt tolerert av nabolagets katter, ikke minst min egen katt som aldri har hatt omgang med hund, og er redd andre katter hjemme hos oss.
For meg som kattevant, oppleves mange hunder som masete, bjeffete, lite selvstendige og krevende dyr. Jeg ønsket meg ikke en hund for å vokte døren, utføre triks eller behøve kommando, harde tilrop og kustus. Jeg ville ha en turvenn, en kosete familiehund, og en hund som ikke trengte ståltrening eller bjeffet på alt og ingenting. Hun trenger heller ikke pelsstell, og er 99% luktfri i pelsen. Altså ingen Labrador lukt i bilen..
Mùmi er en rolig innehund som helst vil ligge på fanget eller inntil. Hun strekker seg ut som en lat katt, og hører hun naboen komme i gangen ytrer hun kanskje et lavmælt lite "bouf" eller tre. Hun leser raskt omgivelsene, og trenger ikke bli kjeftet på, et lite nei med negativ tone er nok til å få henne bort fra en feil handling eller gjøre henne fornærmet.
Hun er så forsiktig med vår 4 år gamle sønn. Fra dag en. Jeg er aldri aldri redd for de to sammen. Han er jo veldig dyrevant og den roligere typen, men likevel.. De leker, sover og koser sammen. Mùmi og katten vår sover sammen i vår seng når vi føler det er plass.., og hun tok godt i mot en kattunge vi nylig matet opp. Bar den rundt, sov alltid sammen og lot den bite og herje så mye at vi andre var redde for at nå må hun vel snart bli sint og lei.
Men aldri et eneste tegn til aggresjon, hverken mot pus eller barn! Og det skal sies at hun slett ikke er redd eller underdanig her hjemme heller, hun kan godt jage Albert i hagen, eller si fra til min sønn at det gnagebeinet er hennes etc, men aldri uventet, høylytt, eller truende. Hun er generelt en veldig god, tålmodig og mild jente. Hun er heller ikke vanskelig å kalle inn, men det tok sin tid i starten..Hun var 10mnd ca før hun kom uten for mye mas. Og det er jeg veldig fornøyd med. Mener hun har et veldig godt gemytt fra sin stamtavle, i tillegg til at hun var av de roligste i kullet.
Når hun møter fremmede hunder er hun veldig ivrig, men likevel forsiktig, avventende og heller noe unnvikende når hun ikke får kontakt. Mine foreldre har en tispe som misliker alle andre tisper, men har ingen problemer med å tilbringe helgen på hytta med Mùmi.
Salukien er jo en tanke unnvikende, avventende og tildels underdanige fremfor pågående mot ukjente eller andre raser opplever i hvert fall jeg. Noe mange missoppfatter som dumhet og frykt, men som jeg heller oppfatter som en god egenskap, og en tanke taktisk. Blir man kjent med en saluki, vil man fort se at den slett ikke er dum, heller litt utspekulert og avventer situasjonen den befinner seg . Ofte bruker hun 2-3 ganger på "godkjenne " et nytt bekjentskap, og da er det gledelig gjensyn neste gang. Jeg har henne med overalt, til byen, på besøk, på ulike turer osv. Prøver å sosialisere henne mest mulig og i ulike men trygge situasjoner, og håper på at hun blir en trygg og stabil myndejente.
I det hele er veldig fornøyd med valg av rase, min Mùmi, og ikke minst oppdrettet Al Wathba, Sverige.

     
Al Wathba Cizy Wild Alba Number Nine
Foto: Katrina Hammerseth
     
Mynden
Artikkelen sto på trykk i Mynden,
julen 2010
Saluki-Norge