Saluki Norge! Heading
Saluki - Norge
Artikler fra Mynden
   Khamsins vei til bronsemerket i lydighet
Khamsins vei til bronsemerket i lydighet
Foto: Milla Stav Nilsen
Khamsin tok bronsemerket i lydighet i desember 2009. På forespørsel fra salukiutvalget skal vi her fortelle litt om vår vei fram til bronsemerket i lydighet

14. februar 2009 ble det født en liten valp som fikk navnet Caravan Brins Khamsin ibn Bahiim, til daglig kalt Khamsin. Khamsin flyttet etter hvert ut av valpekassen og hjem til meg. Ettersom alle andre hunder i familien har gått på både valpekurs, konkurransekurs og agilitykurs, var det naturlig at også Khamsin skulle gå på kurs. Khamsin pappa, Bahiim, har også bronsemerket i lydighet. Det ble bestått på vinteren 2005 med Milla Stav Nilsen som hundefører.

Da Khamsin var 3 måneder gammel begynte vi på valpekurs. Khamsin viste tidlig takter til å ha god konsentrasjonsevne og fokus i lydigheten. Han syntes virkelig at dette var gøy. På valpekurset ble vi undervist i generelle kontakt- og motivasjonsøvelser, og dette ble etter hvert satt sammen til øvelser som ”sitt og bli”, lineføring, innkalling osv. Khamsin fulgte villig med på alle øvelsene, og til valp å

være hadde han svært god fokus på fører i stedet for alle andre valper og forstyrrelser rundt seg. Bitt av basillen som man lett kan bli, valgte vi å fortsette med grunnkurs. Vi arbeidet med de samme øvelsene som på valpekurset, og nye øvelser som dekk, arbeid med ”gå pent i bånd” og andre hverdagslydighetsøvelser. Kurset inneholdt også en by-dag, der hundene trenes i bymiljø, og en bruksdag. Under bruksdagen er det konkurranse i hundesprint. Dette er en er ordentlig myndeøvelse, og han vant med god margin. Khamsin utførte alle hverdagslydighetsøvelsene med glans. Dekkøvelsen syntes han var fin så lenge det ikke var for vått på bakken, slik seg hør og bør for en saluki. Vi så også at Khamsin var en forsiktig valp. Vi syntes derfor det var riktig å fortsette på kurs med han for å jobbe med ting som sosialisering og miljøpåvirkning. Vårt neste kurs ble derfor hverdagslydighet.

Navnet på kurset sier i seg selv hva slags øvelser vi jobbet med. På slutten av hverdagslydighetskurset er det en avsluttende prøve. Under prøven skal hunden vise at den lar seg håndtere av fremmede. Den skal gjøre lineføring, sitt og bli, gå pent i bånd mens den passerer en annen hund. Den skal bli med en fremmed person vekk fra fører, utsettes for forstyrrelser og gå bak. Hunden blir under prøven evaluert etter hverdagslydighetsforutsetninger, og den er lagt opp etter situasjoner i hverdagen. Denne prøven ble bestått med god margin. Khamsin var for øvrig eneste hund på kurset som bestod øvelsen ”gå bak”. Her fikk han toppkarakter med en pluss bak. Etter dette kurset var behovet hans for videre trening fortsatt der. I tillegg ville vi vise at det er mulig å få til et bronsemerke også med en saluki, bare man trener. Kurset bestod av å trene på øvelsene til prøven. Prøven består av 2 minutter dekk og bli, tannvisning, lineføring, fri ved fot, dekk i fra holdt, innkalling og stå under marsj. For Khamsin og hans forsiktige personlighet var tannvisning den største utfordringen. Han syntes ikke det var noe stort poeng i at fremmede skulle se på tennene hans. Men vi ga oss ikke, for dette skulle vi få til. Ved starten av hver trening begynte vi med tannvisning, ettersom Khamsin trengte å lære at det kom nye mennesker. Hver gang byttet alle kurselevene på å gjøre tannvisningen, og vi fikk også låne instruktører fra andre kurs til å gjøre tannvisning for oss. Khamsin fikk lære seg at alle kom med godbiter til han. Dette ga resultater på prøven og øvelsen ble bestått. Under prøven var det svært kaldt, vått og mye vind, med andre ord ikke et salukivær. Khamsin var stort sett flink når vi trente på 2 minutter dekk, men han hadde sine innvendinger mot den øvelsen når været ikke var på sitt beste. Men vi klarte de lange to minuttene på prøven, til tross for at dommerpapirene kom flygende forbi. Neste øvelse var lineføring. Dette er en god øvelse for han, og prøven var ikke noe unntak. Deretter kom fri ved fot. Fordi det var mye vind under prøven, begynte noen store plater på taket av bygningen vi trente ved å slamre. Dette gjorde at han mistet litt fokus, og vi strøk dessverre på denne øvelsen. Så over til dekk i fra holdt. Etter opplevelsen med platene og det våte været, syntes Khamsin at det var nok med en dekk i det våte været, og også her ble det stryk. Vi gikk videre til innkalling. Innkalling er en god øvelse for Khamsin, og vi har klart å unngå det som kan være et problem med saluki, nemlig å sette opp i en rasende fart og ta seg noen ekstra ”æresrunder” før man kommer tilbake. Vi var nå tilbake på rett spor, og fikk bestått på denne. Siste øvelse var stå under marsj. Å stå pent er ingen problem for en liten salukimann, og også denne øvelsen ble bestått. Vi fikk så to uker til å trene på før vi skulle ta opp igjen prøven. Denne gangen klaffet det, uten blåsende plater og regn. Prøven ble nå bestått for 10 måneder gamle Khamsin og meg.

Etter bronsemerket fortsatte vi litt på konkurransekurs, og treningen gikk godt, til tross for at det nå var blitt vinter. På det kaldeste var vi ute i 20 minus. Det å trene med saluki har lært meg mye. Belønningen må være rolig og kontrollert, men vi bruker ofte leken for å trekke opp motivasjonen når vi jobber. Fordi driften for lydighet ikke er den største fra naturens side hos en saluki, må man tilføre mye motivasjon og gi hunden en ekstra pustepause eller to. Det kreves også en god dose tålmodighet. Sist, men ikke minst, er du avhengig av å ha en instruktør som kan mynder. Ikke alle tradisjonelle treningsmetoder er like egnet for saluki, og kan like godt gjøre ”vondt verre”. Vi har blitt fulgt opp av instruktører som kjenner rasen, og har benyttet treningsmetoder som har fungert godt for oss.

Ved skrivende stund har vi lagt kursene litt på hylla til fordel for handling, men vi trener fortsatt til ”hjemmebruk”. Kursene har gjort at Khamsin og jeg har god kontakt. Han er en fantastisk behagelig å leve sammen med. All treningen gjorde at Khamsin i sin mest kreative alder ofte var så sliten at han ikke hadde behov for å drive med ”hyss”. Det er veldig behagelig med en saluki som hører. Vi har hatt

mye moro, og blitt kjent med andre ”hundemennesker”. Jeg vil anbefale alle som har lyst til å gå på kurs å gjøre det. La ingen skremme dere med at salukier ikke kan ta bronsemerket, for det kan de bare man trener.
Eva




     
Mynden
Artikkelen sto på trykk i Mynden,
høsten 2010
Saluki-Norge