Tekst: Cathrine Fareth.
Illustrasjon: Kristian Viken

Elegant og vakker, en utholdende jakthund.

Hensikten med denne artikkelen er å bidra med fokus på kunnskap om grunnleggende anatomi. I disse tider er det mye fokus på ulike undersøkelser av gener, øyne, hjerte, hofterøntgen og autoimmune sykdommer. Samtidig så er det viktig å kunne vurdere betydningen av salukiens anatomi i hverdagen. En sunn kropp kan forebygge slitasjeskader, og kan gi oss glede i mange år framover med ulike aktiviteter.
På utstillinger skal en dommer vurdere en saluki opp mot rasestandarden, resultatene kan derfor sies å være viktige i betydningen for avlen. Saluki er regnet for å være en sunn rase, hva er det i anatomien som gjør at salukien er sunn? Hvordan er salukien ”satt sammen” for å kunne være den elegante og utholdende jakthunden? For å se litt nærmere på spørsmålet presenteres her en gjennomgang av standarden med utfyllende anatomisk beskrivelse. Jeg har i dette innlegget brukt rasestandarden fra NKK sine sider. Utfyllende om eksteriør her jeg i hovedsak brukt NKKs ”Dommerelevkompendium Anatomi og Bevegelser” fra 1994.
Salukien har en standard som gir rom for mange tillatte typer. Det kreves derfor en stor kunnskap hos oppdretterne om de ulike kroppsdelers funksjon for å kunne bevare salukien. For å kunne verdsette alle disse ulike typene kreves det kunnskap i anatomi. Da kan en i større grad gjenkjenne hvilke detaljer som gjør en saluki til en saluki.
Lotta Brun er en oppdretter og dommer av saluki som har mange års erfaring med rasen. Saluki er en rase som det tar mange år å bli kjent med mangfoldigheten i rasen. Litteraturen strekker ikke til når en skal beskrive salukiens særtrekk og samtidig dens mange tillatte typer. Det er derfor med stor glede at vi kan komplettere med Lottas kunnskap om saluki og anatomi.

RASEBESKRIVELSE FOR SALUKI

Opprinnelsesland: Midtøsten.
Hjemland: FCI
Helhetsinntrykk: Skal gi inntrykk av eleganse og symmetri, stor hurtighet og utholdenhet i kombinasjon med styrke og aktivitet. Korthåret variant har de samme egenskaper, men uten beheng.
Viktige proporsjoner: Kropslengden (fra skulderleddet til sittebensknuten) omtrent lik mankehøyden, selv om den ofte gir inntrykk av å være lengre enn den egentlig er.
Temperament: Reservert overfor fremmede, men ikke nervøs eller aggressiv. Verdig, intelligent og selvstendig
Hode: Langt, smalt og edelt.
Skalle: Moderat bred mellom ørene. Ikke hvelvet.
Stopp: Ikke markert.
Nesebrusk: Sort eller leverbrun.
Kjever og tenner: Kraftige med et regelmessig og perfekt saksebitt. Komplett tannsett.
Øyne: Mørke til hasselnøttbrune. Klare, store, ovale, ikke fremtredende.
Uttrykket: verdig og mildt, med tillitsfullt og fjernt blikk.
Ører: Lange, bevegelige, båret tett inntil hodet. Dekket med lang silkeaktig pels.
Utfyllende kommentarer: Hodet har flere funksjoner, det består av hjerne og sanseorganer og er dekket av skjelett. Skjelettet beskytter og sammen med muskulaturen er dette med til å bidra til type. Også ører, øyne, pels, farger og tegninger gir salukien sitt særpreg. Kraniet består av hjerneskalle og snuteparti. Formen hos saluki er det som kalles langskallet. Overgangsstedet mellom hjerneskallen og snutepartiet kalles stopp, og bidrar til hundens profil. Forholdet mellom under- og overkjeven skal hos en saluki skal være slik at det danner et saksebitt. Saksebitt er normalbittet hos hunder, det vil si at fortennene i overkjeven er plassert rett foran fortennene i underkjeven. Begge rekkene med fortenner er i kontakt med hverandre. Hjørnetennene i underkjeven stikker opp foran underkjevens hjørnetenner. Når en skal bedømme bitt er det hovedsakelig forholdet mellom fortenner og hjørnetenner en vurderer. Bitt og tannsett har stor betydning for salukiens evne til å gripe byttet i jaktsituasjoner. Når hundene er rundt ett år så vil normalt sett utviklingen ha kommet så langt at endelig vurdering av bittet kan foretas.

Når det gjelder øyne så er selve øyeeplet tilnærmet kuleformet, derimot skal øyeåpningen hos saluki være oval. Øyeåpning vil avhenge av formen til skallen, muskler og hud. Øynene skal ikke være framtredende, det vil si at de ikke skal være så store at de dominerer ansikt og uttrykk. At øynene skal være mørke betyr at det er ønskelig med mørk regnbuehinne. Ører og deres plassering er også sentral i hundens uttrykk. Samtidig så har nok ikke ørenes plassering og form den helt store betydningen for selv hørselsevnene (NKK 1994)

Hals: Lang, smidig, muskuløs Utfyllende kommentarer: Halsen består av syv halsvirvler. Virvlene består av virvelkropper med tynne skiver imellom. Virvelskivene er elastiske og fungerer som støtdempere. Virvlene beskytter ryggmargen som er igjen beskytter sentralnervesystemet. Virvelsøylen er ikke synlig da halsen har en rekke muskler som er med til å gi halsens kontur.
Disse musklene er også med på å bidra til forlemmenes bevegelser da de er festet til hverandre. Når en standard sier at halsen skal være lang betyr det at den skal være smal og med lengde på knoklene. Den skal også være muskuløs, her der det verdt å merke seg at også dårlig muskulatur kan gi inntrykk av lang hals. Halsens lengde blir påvirket av vårt synsinntrykk. Vi måler automatisk lengde fra nakkeknøl til toppen av skuldrene. Om skulderbladstoppen er plassert langt framme på kroppen vil halsen virke kortere (NKK 1994).
Forlemmer: Lang, smidig, muskuløs
Skulder: Skråstilt, godt tilbakelagt. Muskuløs uten å
være grov.
Underarm: Rett, lang fra albue til håndrot
Poter: Moderat lange. Lange tær, godt hvelvede, ikke sprikende men heller ikke kattepoter. Kraftige og smidige. Behåret mellom tærne.

front
Bilde til venstre:
”hunden har rett overarm og står ”foran seg”, selve frontpartiet er plassert for langt fram og brystkassens dypeste punkt er for langt bak albuen. Brystbeinspissen er nesten ikke synlig. Dette er en ung hund som ennå ikke e fullt utviklet i brystkassen. Den er likevel ikke så grunn som det ser ut til, hvis frontpartiet hadde vært riktig plassert og overarmen bedre vinklet ville avstanden mellom albue og underlinjen vært mindre.

Bilde til høyre:
en god front: tekst:
”vellagt skulder og godt vinklet overarm, godt forbryst og korrekt markert manke (myk overgang hals-rygg)”
Utfyllende kommentarer: Forbenet består av skulder med skulderblad, overarm, underarm, mellomhånd og pote. Til forskjellen fra mennesket har ikke hunder kraveben. Det vil si at forbenet ikke har noen forbindelse med resten av skjellettet. Skulderbladet er innleieret i kraftig opphengs muskulatur og sener. Dette gjør at skulderens plassering kan varierere fra hund til hund, og skulderen kan beveges fram, tilbake, opp, ned og pendle om skulderknuten. Forbena holder oppe ca 2/3 av vekten til hunden når den står i ro, og enda mer i bevegelser. Dette stiller store krav til muskulaturen. Muskulaturen er tverrstripet, det vil si at den er viljestyrt. En hund som er i ro vil som regel sitte eller ligge. Musklene er avgjørende i forbenet for dens holdning og stilling. Bevegelsesmusklene er kraftige, runde eller ovale som er plassert rundt leddene i forbena. Disse musklene bøyer og strekker. Opphengsmuskulatur sørger for at forbena får godt feste til kroppen. Overdreven muskulatur kan gi et grovt inntrykk, mens for svak muskulatur kan gi inntrykk av en spinkel og trangbrystet saluki. Å avgjøre om det er god eller dårlig muskulatur må sees i salukiens evne til å bevege seg. Samt en må se helheten i balanse, stil og linjer.
Skulderens plassering, utforming og vinkling er viktig de de sammen med opphengsmuskulaturen utgjør sentrum for forbenas bevegelse. I standarden står det ikke noen om grader på vinkelen. Skuldervinkelen er vinkelen mellom skulderblad og overarm. Det fins ingen ideal vinkel hos hund, det er store variasjoner avhengig konstruksjon og arbeidsoppgaver. Skulderen og overarmens muskulatur vil påvirke vinkelen i skulderen, en kan også forvente en viss variasjon i antall grader innad i rasen. En godt tilbakelagt skulder sier noe om hvordan skulderbladet er plassert. Når den er godt tilbakelagt er den noe skråstillet og har korrekt helningsvinkel. Hvis skulderen er steil den skulderbladet mer vertikalt plassert i forhold til horisontalplanet enn ønskelig. En steil skulder kan forkorte framsteget noe. En framskutt skulder vil si at skulderbladet er plasser for langt framme på kroppen. Både steil og framskutt skulder vil forkorte halslinjen. De vil som regel også gi andre feil som f. eks for lite effektive forbensbevegelser, gi feil balansepunkt, skjuler brystbeinspissen og forbryst med mer.Om muskulaturen ikke er tilstrekkelig sterk vil den kunne gi den en kaller løse skuldre. Dette vil si at albuene svinger noe utover i bevegelse. Dette kan være forårsaket av dårlig utviklet muskulatur eller dårlig støtte til muskulaturen pga framskutte skuldre. Disse bevegelsene er som regel ikke ønskelig da de er mer energikrevende for hunden pga de må bruke ekstra kraft til å klemme albuene innover.
Det er viktig å ta i betraktning at skulderens plassering og helningsvinkel ikke har noe med hverandre å gjøre. En hund kan ha en steil vinkel, men samtidig god tilbakelagt i sin plassering. En steil overarm vil si at den er plasser mer vertikalt i forhold til horisontalplanet enn ønskelig. Hvis hunden samtidig har en steil skulder vil dette gi mindre fleksible eller uønskete forbensbevegelser. En steil overarm forflytter albueleddet og kan bidra til å forflytte balansepunktet hos hunden.
I mellom over- og underarm finner en albueleddet som er et hengsleledd. Dette leddet tillater bare bevegelse i hundens lengderetning. Betegnelsen ”løse albuer” er feilaktig da om albuene ser ut som de svikte og beveger seg utover er pga løse skuldre. Albuene kan ha noe feilplassering i form av at de enten står noe ut eller innsvingt. Dette vil i så fall være pga feil konstruksjon eller tønneformet/for smal brystkasse.
Underarm består av albuebeinet og spolebeinet. Når vi snakker om albuen mener en som regel albueknoken som stikker litt opp ovenfor albueleddet. Når en omtaler at bena skal være rette sett forfra mener en at underarmen er rett. Handroten er forbindelsen mellom underarmen og mellomhånden. Handroten har syv små ben som de er bundet med hverandre i to rekker ved hjelp av sener slik at det fungerer som et hengselsledd. Håndleddet er sammensatt med underarmsben, håndrotsben og mellomhåndsben. Håndleddet og håndrotsbenet er fast og lite bevegelig. Mellom underarmens knokler og den øverste delen av handroten er det større bevegelighet. Det er dette leddet en beskriver hvis en nevner ”svak mellomhånd”. En svak mellomhånd har for liten vinkel i håndleddet mens en steil mellomhånd har for stor vinkel. For bevegeligheten bør det være en vinkel mellom underarm og mellomhånd da det gir god fjæring. Hvor mye vinkling det skal være avhenger hundens arbeidsområde. En hund som skal jobbe i trav vil ha mindre vinkling i håndleddet enn en galopperende hund som hos for eksempel salukien. Både for svak og steil mellomhånd kan gi økt slitasje på ledd og sener. Mellomhånden består av fem knokler, der det innerste som går ned til sporen kan mangle helt. Resten av disse bena er lange og slanke og går over i fingerknoklene. Hun har fem tær som hver består av tre knokler, unntak er den innerste tå som har to knokler (NKK 1994). Potene til en saluki er ganske klart beskrevet i standarden. Salukien skal ha poter som skal kunne bære godt på mykt underlag som f. eks sand.
Kropp: Lang, smidig, muskuløs
Rygg: Ganske bred.
Lend: Svakt hvelvet, muskuløs.
Kryss: God avstand mellom hoftebena
Bryst: Dypt, moderat smalt Hale: Lang, lavt ansatt, naturlig båret i en bue, på undersiden godt behåret med lang, silkeaktig pels, ikke busket. Hos voksne ikke båret over rygglinjens forlengelse, unntatt under lek. Spiss når minst til haseleddet.

overlinje
Øverst: Høy manke (steil skulder), flatt rygg- og lendeparti, ikke synlig hoftebein og for flatt kryss.
Nederst: En korrekt, myk overgang fra hals til manke, korrekt rygg og lend, markerte hoftebein og korrekt kryss. (© Cathrine Hays).
Utfyllende kommentarer: Overlinjen er fra første ryggvirvel til og med korsbenet. Den deles opp i manke, rygg, lend og linjen over krysset inkludert korsbenet. Manken er partiet over skulderbladet og de fem første ryggvirvlene. Dette sees som en tydelig forhøyning. I overgangen mellom manken og ryggen kan en se et lite søkk. Dette kalles dip, og er tydeligere jo tydeligere manke. Dette er pga diafragmavirvelen har en tagg som peker rett opp, og er et skille for framover- og bakoverhellende ryggtagger. Bredden mellom skuldrene varierer mellom rasene, og denne avstanden vil bli smalere om hunden senker hodet. Ryggen er fra manken og til og med den 13. brystvirvelen. Hvordan synsinntrykk en får over ryggens lengde er avhengig skulderens plassering. For eksempel kan en hund med steil og framskutt skulder se lengre ut. Lenden er området over de syv lendevirvlene. Den skal hos saluki være svakt hvelvet og muskuløs. Dette er nødvendig for å få effektive bevegelser. Ofte kan unge hunder være overbygd, det vil si at krysset er høyere enn manken. Det er viktig å skille mellom hva som er ryggen og hva som er lendet når en skal beskrive overlinjen.
Krysset er hundens bekken- og hofteparti, og omfatter også tilhørende muskulatur. Korsbenet er tre sammenvokste ryggvirvler. På hver side av korsbenet er den en leddflate som forbindes med hoftebenet. Denne forbindelsen er så tett at det blir minimal bevegelse. Korsbenets stilling varierer fra rase til rase, noen raser har horisontalt mens andre har fallende. Hos salukien skal halen være lavt ansatt, dette innebærer at korsbenet må være fallende.Kryssets helningsvinkel kan en vurdere med å se og kjenne på hoftekammen og sittebensknuten som er synlig. Den øverste delen av hoftebena er parallell og hoftebena skal i følge standard være med god avstand. Hoftebenet består av tre knokler det er tarmbenet, skambenet og sittebenet som samles i hofteskålen. Når hundene er voksne har disse tre knoklene vokst sammen til ett ben. Hoftebenet og hofteskålen danner hofteleddet som er et kuleledd. Bekkenbenet er forbundet til kroppen gjennom solide sener sammen med bindevev. Dette er et viktig sted for store muskelgrupper i bakbena som festes i dette området. Hofteben med god lengde gir godt feste til muskulatur, dette kan en se med brede og muskuløse lår. Samtidig skal det være balanse, for lange hofteben kan gi for stor belastning på forbindelsen mellom korsben og hofteben. Og for flatt eller for sterkt avfallende kryss vil være negativt for muskulatur og bevegelsene. Bredden i krysset er sentral for plass til setemuskulaturen som er sentral for framdriften i bevegelsene. Bekkenets stilling i forhold til horisontalplanet er det som blir omtalt som flatt, skrånende eller avfallende kryss.Brystkassen består av 13 par med ribben. Disse beskytter viktige organer som hjerte og lunger. Brystdybde er avstanden fra virvelsøylen til brystbein. Brystbredde er avstanden imellom ribbeinsparene. Brystlengden er avstanden fra brystbeinsspissen til bakerste ribbein. Formen på brystkassene varierer fra rase til rase avhengig hvilken funksjon hunden har. Salukien er en rase som skal være utholdende i hurtig galopp. De vil da trenge plass til store lunger, og vil ha da en dyp brystkasse. Samtidig så vil den ikke være så lang som hos travende hunder som trenger enda bedre lungefunksjon over lengre tid. En hund som trenger god styrke vil trenge en bred brystkasse. Hunders brystkasse er flat, men hvelvet i formen på sidene, dette gir god plass til de mange og store musklene som beveger forbena. Forbryst er den delen av brystkassen som en kan se foran forlemmene om en ser på hunden fra siden.
Om en hund er høystilt eller lavstilt menes avstanden fra manken til brystets underside, og forhold til brystets underside til bakken. Om avstanden er større fra manken til bryst vil det si at en hund er høystilt.Halen består av virvler, antall varierer mellom 20-23. Haleansetning beskriver om hvor halen er festet til kroppen. Som tidligere nevnt er dette avhengig av helningen til korsbenet. Halen er av stor betydning for helheten (NKK 1994).
Baklemmer:
Helhetsinntrykk: Kraftige, gir inntrykk av styrke for galopp og sprang.
Over- og underlår: Godt utviklete.
Knær: Moderat vinklete.
Haser: Lavt ansatte.
Poter: Som forpotene.

bakpart
Godt balansert ”normalt” moderat vinklet bakpart, bredt lår, god lengde på over- og underlår, lav hase. Bakpotens tær er omtrent under sittebeinknoken da den står med hasen i rett vinkel (90°).
Utfyllende kommentarer: Bakbenet består av overlår, underlår, mellomfot og pote. Bakbena er festet til resten av kroppen med skjelett og har av den grunn ikke så stort behov for opphengsmuskulatur, men i større grad muskulatur tilknyttet bevegelsesapparatet. Bakbenene bærer cirka 1/3 av hundens vekst i stående, mens fronten bærer 2/3. I bevegelse bærer fronten og bakbena cirka det samme av hundens kroppsvekt.Lårbenet er en kraftig rørknokkel der enden er kuleformet og passer inn i hoftebensskålen. Nedenfor ligger lårhalsen, denne er rettet utover og danner vinkel med resten av knokkelen. På utsiden ligger den store lårbensknuten og lenger ned ligger den lille lårbensknuten, disse er viktige som muskelfester.Kneleddet forbinder lårben og underlår. Kneet består av blant annet menisker, leddkapsel og korsbånd. Dette er sentralt for støtdemping og for å sikre ønsket bevegelse. Knevinkel er mellom overlår og underlår. Hos saluki skal de være moderat vinklete. Definisjonen på moderat vinklet vil nok også kunne være av noe subjektiv karakter da det ikke er definert noen ønskete grader på vinklingen.Underlåret består av to knokler, skinnben og leggben. Disse er sterkt bundet sammen med en sterk bindevevshinne.
Haseledd og hase består av mellomfot og syv fotrotsknokler. Haseleddet er et hengsleledd, og har stor bevegelighet i lengderetning. Om hunden har tilstrekkelig styrke i bånd og sener vil den bakfra se rett ut med parallelle ben. Hasevinkel er vinkelen mellom underlår og mellomfot. Salukien skal ha lavt ansatte haser, det vil si at hvor høy hasene er i forhold til underlaget. Lavt ansatte betyr ikke lavest mulig, de må være tilstrekkelig høyre for å få riktige bevegelser.Bakpoten er nesten lik forpoten, ulikheten er en mindre mellomfotsbein. Noen har den og den kalles da spore (NKK 1994).
Bevegelser: Jevnt, flytende og uttrettelig i trav. Lette med god steglengde og godt driv, uten høye forbensbevegelser eller støtende

bevegelser
Midbar K'tifah B'Shemesh s. (© Gail Goodman).
Utfyllende kommentarer: Viktige stikkord for bevegelse er framdrift, støtabsorpsjon og balanse. Salukien er beregnet for hurtig galopp. Det vil si at bevegelsene må være egnet for dette, og også i trav skal det vektlegges hva som er viktig for å kunne ha en effektive og utholdende bevegelser i galopp. Standarden poengterer at forbena ikke skal beveges høyt, og travet skal ikke være støtende. Støtende trav vil si at forbensbevegelsene avsluttes for tidlig ved at poten plantes i bakken før forpartens bevegelse er avsluttet. Dette kan ofte være forårsaket av en kort og eller steil overarm.Høye forbensbevegelser vil si at hunden løfter i tillegg til å føre foten fram, de løfter også poten høyt i en bue framover. Dette er en lite effektiv måte å bevege seg på da mye av energien går til å løfte foten i stedet for å skyve i fra. Som standard hos hunder ser en etter i bevegelser et mønster som er effektivt og energibesparende. Dette krever kunnskap om anatomi for å kunne avgjøre riktig bruk av musklene og en korrekt steglengde.
”Det er lett å la seg imponere av hunder som med halsen høyt hevet beveger seg raskt rundt ringen med et jordvinnende raskt trav. En slik hund vil tiltale oss estetisk. Det er ikke et ukjent fenomen at slike hunder til tider hevder seg i grupper og BIS til tross for at dette bevegelsesmønsteret kanskje er utypisk for rasen” (NKK 1994, side 71).Når en skal vurdere salukiens bevegelser må en se for seg de i sitt rette element. Med andre ord må en se etter hva er det som er viktig for utholdende galopp. En må se etter hvilke faktorer som skaper framdrift, de må ha en harmonisk kropp som kan håndtere den typen belastning. De må ha en front som kan holde i årevis med 2/3 av sin vekt under galopp.Hunder har fire gangarter. Det er skritt, passgang, trav og galopp. Passgang er en gange som hunder kan bruke i langsomt tempo, samt når de er trette da den gir musklene anledning til å hvile. Trav er den vanligste bevegelsesformen. Trav forekommer i diagonaltrav (vanlig), svevetrav, jordbundet trav og iltrav. Diagonaltravet er en kraftbesparende travform og dette kan hunder holde i lang tid. Hunder kan også bevege seg slik at de ”lager ett spor”, dette kalles sporing. Dette framtrer ofte i rask bevegelse og en kan da se hundene setter ned potene i ett og ett spor. Galopp er den raskeste måten å bevege seg på. I galopp skyver bakbena kroppen framover. Ryggen krummer seg oppover og bakbena settes inn under kroppen. Mens ryggen er krummet setter hunden ned forbena og bakbena begynner å strekke seg ut. Dette er en beskrivelse av en liten del av galoppen og er ment til å illustrere at en må tilstrebe å skaffe seg kunnskap over hva som er viktig i en effektiv og sunn galopp når en skal observere salukien i bevegelse. Når en observerer for- og bakbensbevegelser kan en se at vinklene foran og bak er ulike i forhold til hverandre. Det kan være flere årsaker til dette misforholdet, men det gir seg ofte utslag i at hunden kompenserer på ulike måter i bevegelse. Hos en hund bygget for galopp er fronten ofte steilere enn bakbeinsvinklene. Dette kan gi seg utslag i noe ustabil front under trav, men regnes ikke som feil (NKK, 1994).
Pels:
Hårlag: Glatt, myk og silkeaktig struktur. Beheng på ben og på baksiden av lårene. Kan ha beheng på strupen hos voksne, valper kan ha litt ullaktig beheng på lår og skuldre. Den korthårete varianten har ikke beheng.
Farge: Alle farger og fargekombinasjoner tillatt, brindle uønsket.
Størrelse og vekt: 
Mankehøyde:
Hannhunder: 58-71 cm
Tisper: Noe mindre
Feil: Ethvert avvik fra foregående punkter skal betraktes som feil. Hvor alvorlig feilen er, skal graderes etter hvor stort avviket er i relasjon til rasebeskrivelsen.
Diskvalifiserende feil:
Hunder som viser tegn på aggressivitet og/eller har fysiske
defekter som påvirker hundens sunnhet skal diskvalifiseres.
OBS
Hannhunder skal ha to normalt utviklede testikler på normal plass. Rasebeskrivelsen er oversatt fra gjeldende FCI-standard.
Norsk Kennel Klub, 19. september 2001

Kilder:
Indrebø A, Hubenthal R, Linna D og Ulstad, R: ”Dommerelevkompendium. Anatomi og bevegelser”. Utgitt av Norsk Kennel Klub 1994.

Rasestandard for saluki: www.nkk.no

Videre anbefalinger: Det fins mye ulik litteratur om hund, og det fins en del om saluki. Curtis M. Brown utga i 1986 boken ”Dog Locomotion and Gait Analysis”. Denne boken er som et oppslagsverk I hunders anatomi og bevegelser. Boken er omfattende i anatomi og dens betydning for bevegelser. For å lære noe om en rase brukes ofte teknikken med at en sammenligner ulike raser, så også i denne boken. Den gjennomgår og sammenligner de ulike hundedyrene, og tar for seg ulike raser. Brown fokuserer på de ulike rasers funksjoner og derav betydningen av anatomien. Han skriver litt om saluki der han legger tyngde i at de skal være en galopperende hund. Når de vises i trav på utstilling skal en være oppmerksom på at det kan utvikle en type som er eksellent i trav. Han viser en illustrasjon med en saluki som har litt for lange forbeinsbevegelser, noe som kan vektlegges i ustilling, men som ikke er en konstruksjon som er den optimale for en galopperende rase. Dette er en omfattende bok som kan være på å utvide forståelsen for anatomi og funksjon.Rachel Page Elliott har utgitt en bok og film som heter ”Dogsteps A New Look” (2001). Dette er et unikt konsept som viser hunden i bevegelse både innvendig og utvendig. Slik kan en lettere se betydningen av riktig konstruksjon for å unngå feilbelastninger. Hun går igjennom de ulike kroppsdelers betydning i bevegelsene, samt hunder i ulike aktiviteter. Den er grunnleggende og rikt illustrert.Det å lese bøker skrevet av ulike dommere er spennende og lærerikt. Eksempelvis så er boken til Annie Rogers Clark veldig interessant. Den heter ”Annie On…Dogs!” (2002). Den er satt sammen av artikler over flere år og er veldig lærerik når det gjelder hvordan observere hund. Hun skriver om ulike trender i hundeutstillingsverden, og deler av sine betraktninger om dette. Hun skriver veldig godt og åpenhjertig om sine tanker rundt hunder og dømming, og hun har også interessante tanker om utviklingen i utstillingsverden.