Intervju med dommer og oppdretter Lotta Brun

Lotta er innehaver av kennel Caravan som har lang erfaring med saluki. Kennel Caravan har siden 1980 hatt oppdrett av saluki, og de har bemerket seg på utstilling, lure-coursing, spor og flere har vært innom kapp. Kennel Caravan har også hatt suksess med sine Shetland sheepdogs og afghanere. For mer info om kennel Caravan se deres hjemmeside. Det ligger også et oppretterintervju på salukiutvalgets hjemmeside. Dette intervjuet anbefales å lese!

Standarden til saluki åpner opp for mange ulike variasjoner. Du har mange års erfaring med saluki, hva er det første du tenker på som er viktige detaljer når du tenker saluki (Hva gjør en saluki til en saluki)?

Det som gjør en saluki til en saluki er først og fremst helhet og førsteinntrykk, man må med en gang se at det er en saluki, ikke behøve lure på hva slags mynde det er man har foran seg.

Når dette er sagt, så er det ikke så enkelt at alle saluki ser like ut. Rasen ble introdusert her i vest i form av importer fra ulike områder i opprinnelseslandene til England på midten av 1800-tallet. Den første standarden ble antatt 1923 i England og 1929 i USA.

I områdene som salukien opprinnelig kom ifra var det mange ulike "varianter", disse hadde blitt utviklet etter hva slags terreng de jaktet i og hva slag byttedyr de hovedsaklig skulle jakte på. Da den første standarden ble utformet ønsket man at den skulle omfavne alle disse ulike typene og derav ble den ganske "åpen" i sin beskrivelse av rasen.

Likevel så er det vanligvis lett og se forskjell på en saluki og f eks en sloughi eller azawakh, men det finnes salukier som kan sies være i grenseområdene til disse nært beslektede rasene. Salukien er bygget på noe mykere linjer enn de to nært beslektede rasene. Salukien er vanligvis like lang som høy, men kan gi inntrykk av og være lengre enn de egentlig er hvis de ble målt. Sloughi og azawakh er kortere enn de er høye.
Også hodeform og uttrykk er med på og skille de ulike myndetypene fra hverandre.

Standarden som helhet, er de noen punkter du vil framheve enten som positiv eller negativ når det gjelder å framheve helsen i rasen?

Siden standarden er ganske åpen i sin beskrivelse av rasen så er det ikke så stor sjanse for at salukien avles til det punkt at "alle" individer "ser like ut." Det er, innen rimelige grenser, rom for oppdrettere og dommere til og ha sine egne tolkinger.
Mange oppdrettere har gjennom generasjoner befestet sin egen "familie type", og man kan ofte se hvilke blodslinjer et individ har bak seg.

Det at hundene ser ulike ut betyr ofte at det genetiske mangfoldet er til stede i større eller mindre grad. Da det ikke er noen punkter i standarden som beskriver eller frem ønsker noen form av eksteriøre overdrifter, så kan man si at standarden i seg selv ikke utgjør noen fare for rasens helse.

Hodet er ofte det første en legger merke til uansett rase. Ofte når en ser en saluki legger en merke til om hodet er vakkert eller ikke uten å kunne ordlegge hvorfor vi gjør oss opp den meningen. Har du noen tanker om hvilke detaljer som skaper vakre hoder, og hva er viktig for funksjonaliteten?

Hodet og uttrykket er som sagt ovenfor ofte det første man legger merke til. Generelt kan man si at salukien har et "vakkert" hode, men for at det skal være et rasetypisk hode må det mere til enn det at noen synes det er "vakkert".
Standarden beskriver ganske så detaljert hvordan det skal se ut. Foruten selve hodeformen så er øyne og ører med på å skape det korrekte uttrykket.

Hodet skal være langt, smalt og edelt, samtidig sies det at skallen skal være moderat bred mellom ørene. Dvs. det skal være en grad av bredde i skallen, den får ikke bli for smal. Kjevene skal være kraftige, en vanlig feil på rasen er at de har for spinkelt utviklede kjever, dette gjelder både over- og underkjeven og snutepartiet blir spisst og "nebblignende". Det er en alvorlig feil på en hunderase som skal kunne fange og drepe et bytte i fart. Så sterke kjever er viktig for funksjonaliteten.

Når det gjelder tenner og bitt så ser man sjelden noen særlige avvikelser her, salukiene har som oftest fullt tannsett og korrekt saksebitt.

Øynene er nok det som er mest viktig for uttrykket og i standarden beskrives de som; "klare, store og ovale, men ikke fremtredende". Da sier det seg selv at dersom en saluki har små trekantede øyne så blir uttrykket helt feil. Jeg snakket faktisk med en oppdretter en gang som mente at dette var mye "penere" og at hun foretrakk det fremfor de store ovale øynene som standarden foreskriver. Kanskje er det flere som synes dette for jeg syns at når jeg ser bilder av riktig "gamle" saluki så har de større mer uttrykksfulle øyne enn dagens hunder generelt har. En annen ikke helt uvanlig feil er runde fremadrettede øyne, som sammen med noe hvelvet skalle og lavt ansatte ører gir assosiasjoner til et setter- eller spanielhode.

Da det gjelder øynenes farge så beskrives den i standarden "mørke til hasselnøttbrune" (på engelsk "dark to hazel"). En av de gamle engelske saluki oppdretterne mente at termen "hazel" dekket hele fargespekteret som nøtten har fra den er umodent gulgrønn til modent brunfarget. Om dette medførte riktighet var det nok delte meninger om, men det er blitt fortalt om beduiner som mener at saluki med lyse øyne så bedre en de med mørke øyne. De skulle ha "falkeøyne" ble det sagt.
Etter øynene så er ørenes form, plassering og hvordan hunden bruker disse med på og befeste det riktige utrykket. Her inneholder den norske standarden en feil (trykking?) i forhold til standarden skrevet på originalspråket. Under overskriften "Ører" mangler setningen; "set on high" (høyt ansatt). NKK er gjort oppmerksom på dette fra ulike hold flere ganger uten at det har blitt endret, første gang for flere år siden. Dette viktige punktet er sterkt bidragende til hundens rasepreg. Hvis man f. eks sammenligner et korrekt salukihode med en korrekt afghanerhode så er øynenes form og plassering og ørenes plassering noe som sterkt er med på å skille disse to rasene og deres uttrykk fra hverandre. Et korrekt afghanerøye skal være trekantet og lett skråstilt og dens ører lavt ansatt.

Bortsett fra det at salukien skal kunne se og høre bra så har ikke øynenes form og farge eller ørenes plassering så mye og si for selve funksjonaliteten, men de bidrar sterkt til selve rasepreget.

Hvordan skal en salukis forbeinsbevegelser være? Standarden beskriver lette bevegelser med godt driv, hva betyr dette i dagliglivet? Hva er egentlig godt driv? Hvordan skal bevegelsene i trav bedømmes i forhold til at det er en galopperende hund?

Det kan virke vanskelig å vurdere hvordan en hund fungerer i galopp ut fra dens trav. Men det er absolutt mulig å danne seg en oppfattelse om hvordan hunden er bygget, om den er velbalansert og sunn, ved å se hvordan den beveger seg i trav. Bevegelsene (trav) skal være jevne, flytende og uanstrengte, det skal se ut som hunden kan bevege seg i lang tid over lengre strekninger uten å bli sliten eller anstrengt.
Jeg har flere ganger vært med på coursing i USA, der beveger hunder og eiere seg på store områder over lang tid (de er gjerne ute en hel dag) og den mest brukte gangarten er trav. Det er kun når de setter etter en hare at de bruker galopp. Det er disse uanstrengte flytende bevegelsene jeg ser for meg da jeg vurderer en saluki i trav. En gangart som skal være helt i balanse, helt uten bruk av ekstra energi og som dekker tilstrekkelig mark. Sett forfra og bakfra skal bevegelsene også være lette og sunne.

Forbeinsbevegelsene skal være stabile og parallelle uten uregelmessigheter. Forlemmene skal være rette fra albue til håndledd. Trange eller utover-vridde albuer, løse håndledd og andre eksteriør-feil utsetter bein og ledd for uheldig slitasje, særlig på en rase som egentlig skal kunne fungere som jakthund år ut og år inn.

Skulderen skal være skråstilt og vel tilbakelagt og sammen med overarmen danne en vinkel. Det finnes ikke noe tall for hvor stor eller liten denne vinkelen kan være, men for at hunden skal være i god balanse skal den samsvare med hundens vinkler i bakparten.

En front som er korrekt satt sammen og riktig plassert gjør at hunden står med forbeina godt "under seg". Brystkassens dypeste punkt skal befinne seg mellom forbeina, ikke bak albuene slik det noen ganger sees.

Salukiens håndledd skal sett fra siden være lett vinklet, dette er en av forpartens støtdempere, en viktig detalj ettersom forparten bærer den største delen av hundens vekt. For myke (svake) håndledd tåler ikke hard belastning, de vil fungere like dårlig som en bil med ødelagt fjæring. Ved harde støt vil hunden tråkke igjennom og "slå i bakken". De får heller ikke være for steile, da fungerer de ikke tilstrekkelig dempende.

Siden gammelt av har det vært sagt, men ikke nevnt i standarden, at forpotene kan peke noe utover uten at dette skal anses som en alvorlig feil. Teorien bak dette er at det skulle gi bedre grep når de løper i dyp sand.
Man ser ofte steile håndledd sammen med for rett overarm og skulder og dessuten for korte poter (kattepoter). Dette sammen med en velvinklet bakpart danner en hund som er i ubalanse, noe som tydelig vil vises under bevegelse i trav.

Kropp og overlinje. Hva er viktig å vektlegge for å bevare helsen hos saluki?

Kroppen skal ha volum nok til de indre organer. I standarden står at brystet skal være dypt og moderat smalt, det skal altså ikke være for bredt. En for bred front presser albuene utover. Den Engelske standarden har i tillegg setningen "når sett forfra får den ikke danne et opp og ned vendt V". Dette betyr at det skal være såpass bredde i fronten at forbeina danner to parallelle linjer, at de ikke (populært sagt) "kommer ut av samme hull". Brystkassen skal ikke være for kort og en saluki skal ha en god "tuck up", dette er ifølge gammelt beduinutsagn et tegn på raskhet og styrke. Enkelte hunder fra visse blodlinjer mister tuck up'en i ganske tidlig alder og får en tilnærmet rett underlinje, det er ikke ønsket.

Manke, rygg, lende og kryss skal danne en mykt formet overlinje uten skarpe overganger. Manke og hofteknoker skal være på tilnærmet samme høyde. Ryggen skal være ganske bred sett ovenfra. Her er det plass for tolking, men en saluki skal aldri gi inntrykk av å være smal og spinkel.

Lenden skal være muskuløs og svakt velvet (på engelsk kalt "rise over the loin"). Det er ikke korrekt med en helt flatt lande/overlinje og en saluki får absolutt ikke være "salrygget".
Det skal være nok avstand mellom hofteknokene, fra gammelt av var det sagt at man skulle få plass til minst en håndsbredde. Krysset skal helle svakt og halen skal være lavt ansatt, lang og ikke bæres over rygglinjen, bortsett fra under lek selvfølgelig.

Alt dette er med på å forme en funksjonell sterk overlinje som sparer hunden unødvendig slitasje eller belastning.

Har du noen tanker om baklemmer, hva er sentralt for funksjonaliteten?

"Kraftige, gir inntrykk av styrke for galopp og sprang", slik beskrives baklemmenes helhetsinntrykk. Over- og underlår skal være velutviklede og ha tilstrekkelig bredde, dette for og gi godt feste for muskulaturen.

Kneleddet skal være moderat vinklet. Her har vi igjen noe som ikke er direkte målbart, hva er egentlig "moderat"? For å få en forståelse for hva som ble ment den gangen standarden ble skrevet, så må man se bilder av hundene som vant i ringene på den tiden. Disse viser ulik grad av vinkling, men ikke noen som er direkte rette eller hva man skulle kunne si er overvinklet. Så man må kunne anta at disse hundene som ble Champion på denne tiden var innenfor rammene av hva de la i begrepet "moderat vinklede knær".

Hasen skal være lavt ansatt, ifølge gammel beduintradisjon var også dette et tegn på god funksjon, raskhet og smidighet.
Noe som er viktig for hundens funksjon, er at det er balanse i vinklingen i hundens front og bakpart. Personlig syns jeg ikke graden av vinkling er utslagsgivende for hundens bevegelser. Både en hund med litt "mere "så vel som en hund med litt "mindre" vinkler kan bevege seg utmerket i trav. Det viktige her er at begge typene har en god balanse mellom frem- og bakpart. En velbalansert helhet bidrar til mindre avvik i bevegelsesmønstret uansett gangart og alt i alt en sunn og fungerende hund med minimal risiko for skader og slitasje.
På samme måte som en svak (overvinklet) mellomhånd ikke tåler belastning, så vil overvinklede baklemmer heller ikke være sterke nok til og tåle tøff belastning. Dette er jo noe vi ofte ser hos f.eks schæfere.

Sett rett bakfra skal hvert bakbein danne en rett linje fra hofte til pote og det er normalt at en saluki i visse hastigheter tenderer til "single tracking"; dvs potene treffer bakken langs en tenkt sentrert langsgående linje midt under hunden. Det er viktig å notere seg at single tracking er noe helt annet enn en hund som beveger seg hasetrangt. En hasetrang hund har ikke en rett linje i beinet fra hofte til pote, den "knekker" i hasene, dette er noe som på sikt vil kunne gi belastningsskader.

Har du noen råd du gir til nye dommere angående bedømming av saluki?

Jeg vil si at først og fremst bør de lære seg så meget som mulig om rasens opprinnelse funksjon og hva slags arbeid den ble skap til og kunne utføre. Se på bilder av hunder fra den tiden standarden ble skrevet, les de gamle versjonene av standarden, uten denne kunnskapen er det ikke mulig at forstå den nåværende standarden.

De bør også ta seg tid til og se rasen i utfoldelse, det burde være et krav at en dommer elev/aspirant er til stede på minst en LC prøve. Ikke for at det skulle være mulig og måle salukiens funksjon som jakthund på en LC prøve, men for at de skal få se hvordan de beveger seg i full galopp, hvordan de bruker kroppen når de akselererer, bremser og raskt bytter retning. Og for at de skal få se hvordan disse tilsynelatende milde rolige hundene kan tenne til og eksplodere da de ser noe bevege seg.

De dommerne som ønsker å få en dypere forståelse for rasen burde ta seg en tur over havet til USA og forsøke å få være med på ordentlig Coursing (Open Field Coursing).
Salukiens standard inneholder ikke noen punkter som skulle kunne lede til ekstreme overdrifter eller handikappende detaljer, men det kan likevel være på sin plass og påse at det over tid ikke oppstår trender eller avvik som på sikt kan være skadelig for hundene.

Har du noen råd om litteratur når det gjelder salukiens anatomi?

Det er ikke noen bøker som kun tar for seg salukiens anatomi, men det er flere bøker som beskriver rasens opprinnelse og funksjon på en omfattende og god måte. Noen saluki boktips:
The Saluki - Book of British Champions, særlig det første bind men også de etterfølgende.
The Saluki in History, Art and Sport (H & D Waters)
The Saluqi - Coursing Hound of the East (Gail Goodman)

*Her er tips på et par interessante bøker som generelt tar seg av hunders funksjon:
Dog Locomotion and Gait analysis (Curtis M Brown)
The New Dogsteps (Rachel Page Elliot)

*På nettet kan man finne utallige kilder til informasjon, her er noen få linker:

http://www.midbarsalukis.com/standard/standard.pdf
The Saluki Standard: from the Beginning
(Gail Goodman)

http://www.midbarsalukis.com/articles/looking.pdf
Looking at the World through Function-Colored Glasses
(Gail Goodman)

https://www.lenstreephotography.com/belkin.html
The functional Saluki - lessons from the coursing field
(Dan Belkin, Ph.D)

http://www.greyfortgreyhounds.com/ArticlesPDF/files/George_Bell_Interview.pdf
An Interview with George Bell
(by Julia Holder)

Syns du standarden som den er i dag beskriver salukien? Er det eventuelt noen punkter du syns skulle vært endret. Eller kanskje har det skjedd endringer med salukien over tid som du syns er positiv eller negative som går utover salukiens funksjonalitet og helse?

Som sagt tidligere så syns jeg standarden beskriver rasen godt hvis man har gjort hjemmeleksen sin og studert salukiens historie og opprinnelig funksjon. Uten denne kunnskapen er saluki standarden (eller hvilken som helst annen standard) en samling ord og setninger som uten perspektiv og sammenligningsgrunnlag ikke kan gi et helhetlig bilde av hva en saluki egentlig er, hvordan den skal se ut og hvorfor den skal se slik ut.

Vår standard ble endret for en del år siden, tildels under stort rabalder og sterke protester, og enda om jeg personlig ville ha foretrukket at standarden hadde forblitt uendret, så mener jeg at hvis man kjenner til de opprinnelige 1923 standarden så forstår man den nyere versjonen bedre.

Jeg trur ikke selve standarden og dens endring har bidratt til endringene og trendene i rasen som man har sett opp gjennom tidene og fortsatt ser. Disse endringene og trendene vil nok alltid være til stede i varierende grad så lenge det finnes oppdrettere som avler videre på det og dommere setter de opp som vinnere i ringen.

Avslutningsvis vil jeg sitere en del fra den gamle standarden, fortsatt gjeldende i blant annet USA.

"Rasen skal som helhet gi inntrykk av eleganse og symmetri, stor hurtighet og utholdenhet i kombinasjon med styrke og aktivitet for å kunne brukes ved hetsjakt på gaselle og annet vilt i dyp sand eller klippete terreng..."

("The whole appearance of this breed should give an impression of grace and symmetry and of great speed and endurance coupled with strength and activity to enable it to kill gazelle or other quarry over deep sand or rocky mountains")
Dette er i den nye standarden blitt kortet ned til: "Skal gi inntrykk av eleganse og symmetri, stor hurtighet og utholdenhet i kombinasjon med styrke og aktivitet"
Personlig synes jeg ikke det er fullt så bra som den opprinnelige teksten, den maler et sterkere bilde av hva en saluki først og fremst er, ....en jakthund!

Tusen takk Lotta for intervjuet!

De ti aller første champions (hanner)

sarona kelb
Ch Sarona Kelb (1919), imp Syria
12 CC's - wonderful coursing dog
sarona kelb
Ch Zobeid (1923)
4 x CC's
sarona kelb
Ch Hassan of Ruritana (1923)
5 x CC's
sarona kelb
Ch Sarona Muzbat (1924)
7 CC's
sarona kelb
Ch Bukara of Iraq (1926), left
3 x CC's
sarona kelb
Ch Tarzan of Ruritania (1923)
3 x CC's
sarona kelb
Ch Orchard Shahzaman (1926)
7 x CC's
sarona kelb
Ch Shem of Iraq (1925), right
3 x CC's
sarona kelb
Ch Aswan of Ruritania (1926)
3 x CC's
sarona kelb
Ch Sarona Sirdar (1926)
? x CC's

De ti aller første champions (tisper)

sarona kelb
Ch Orchard Shahin (1922) at right
The first saluki champion 10 x CC's
sarona kelb
Ch Orchard Rahma (1923)
4 x CC's
sarona kelb
Ch Sarona Durrani (1925)
9 x CC's
sarona kelb
Ch Hama of Ruritania (1924)
3 x CC's
sarona kelb
Ch Orchard Mousa (1926)
7 x CC's
sarona kelb
Ch Ameena of Ayot (1926)
(Made up before Ch Ameena of Ayot was Ch Orchard
Dinar (1926) but there is no photo is available)
sarona kelb
Ch Ramla of Iraq (1928)
3 x CC's
sarona kelb
Ch Sarona Gemil (1930)
10 x CC's BIS winner, good coursing saluki
sarona kelb
Ch Nenga of Ruritania (1928)
sarona kelb
Ch Safari