av Bente Waldal
Det heter seg at "livet må gå videre" og at "tiden leger alle sår". Det er noe i det. Livet går ubønnhørlig videre, selv om det ikke kjennes ut som tiden leger så mange sår, enda. 2010 var for meg et aldri så lite mareritt. Først mistet jeg min kjære ”Egil” og så ble min eneste ”Fant” alvorlig skadet. Jeg kommer alltid til å ha en hund for lite, og tenker stadig på hvordan det kunne vært om Egil hadde fått leve. Samtidig er jeg utrolig takknemlig for at jeg fremdeles har Fant hos meg, takket være dyktige veterinærer og en hund med en Fantastisk livsvilje. Her er litt om hvordan livet går videre.
Fant ble operert etter at et kalkunbein hadde satt seg fast i spiserøret. Under operasjonen bristet de flere ribbein, og samtidig revnet mellomgulvet fordi det var svakt etter en skade for fire år siden. Han lå på smertepumpe i flere dager, og var under observasjon og fikk intravenøs medisinering i 6 dager. Tilstanden var kritisk. Mange ting kunne gå galt. Mellomgulvet kunne revne igjen, eller det kunne gå hull på spiserøret. Begge scenerier ville vært fatale. Heldigvis var det utelukkende positive tilbakemeldinger hver dag, og etter hvert som dagene gikk ble veterinærene stadig mer overrasket over hvor raskt han kom seg. Den dagen vi kunne hente Fant på Oslo Dyreklinikk var en gledens dag. Jeg var minst like glad som den dagen jeg henta han som valp. Og han var om mulig enda lykkeligere! Han var så glad for å se oss at han logra med hele seg, fjasa rundt på Fantevis og begynte å jage halen sin. Jeg syntes han så uforskamma godt ut, med tanke på hva han hadde vært igjennom, og når han begynte å mase etter mat det første han gjorde da vi kom inn døra hjemme, da skjønte jeg at jeg hadde fått min gode gamle Fant tilbake!
Så fulgte tre uker med tett medisinering. Han skulle ha mat i små porsjoner flere ganger om dagen og noen medisiner måtte tas 2 timer utenom maten. Jeg var oppe halv 6 hver morgen i 3 uker, for at han skulle få medisiner før frokost, dagens siste dose ble gitt halv 12 om kvelden, og jeg dro hjem fra jobben tre ganger om dagen for å gi mat eller medisiner! Takk og pris at jeg bodde nærme jobben, og at de var så utrolig forståelsesfulle. Det var litt av et styr. Fant selv tror jeg syntes det var veldig fint med så mye oppvartning, men samtidig så utrolig frustrerende at han aldri fikk spise seg mett. Han skulle også holdes strikt i ro de første ukene, og det var ikke noe problem. Han var nok mer medtatt enn han ga uttrykk for den dagen vi henta han hjem. Til å begynne med var det nok for han å gå ut døra for å tisse. Så gikk vi gradvis litt lengre tisseturer etter hvert. Noen ordentlig skogstur ble det ikke før det hadde gått nesten en måned. Han kunne starte med friskt mot, trekke i en retning han visste var en litt lengre runde, for så å finne ut at formen ikke var helt bra og begynne å trekke i retning hjem igjen.
Tre uker etter operasjonen ble Fant ”storebror” igjen. Lille salukivalpen ”Ella” flytta hjem til oss. Fant var ikke overveldende begeistret for ideen til å begynne med, for å si det pent, men det tok ikke lang tid før han syntes det var ok likevel. For Ella har Fant vært ”O Store Idol” fra dag èn, og er det fremdeles. Hun er stadig vekk i overkant masete når hun prøver å fortelle han hvor kul hun synes han er, og Fant er akk så tålmodig! Det fine med å ha en valp og en pasient, var at de krevde omtrent like mye med tanke på lufteturer. Når Fant syntes det var på tide å komme seg hjem igjen, var også lille valp sliten og fornøyd. Slik har de fulgt hverandre hele høsten, og Fant har gradvis kommet i bedre form samtidig som Ella har blitt større og orker mer.
Fant og Ella
En måned etter operasjonen var Fant inne til kontroll på Oslo Dyreklinikk. De foretok en gastroskopisk undersøkelse, for å se om det var skader på spiserøret etter den dramatiske hendelsen. De Fant ingen gjenværende skader, og erklærte han frisk. Imidlertid vil han aldri bli som en normal hund igjen. Selv om spiserøret tilsynelatende ser normalt ut, så er det noe som er feil. Han klarer ikke å svelge ned store biter, og maten hans består av Vom & Hundemat rørt ut i vann. Han må leve på grøt resten av livet stakkar. Jeg har en teori om at dette kommer av skaden på mellomgulvet, på ett eller annet vis. Denne skaden ligger akkurat der spiserøret og vena cava går gjennom mellomgulvet, og det var etter den første operasjonen i 2006 at jeg merket litt problemer i forhold til å svelge større biter. Det virker som det er blitt en innsnevring på spiserøret, som gjør det veldig trangt. Nå er det verre enn noen gang, vi får bare håpe det ikke blir enda verre. Utfordringen blir å holde han unna ”mat” av ulik form, være seg en fristende brødskive på kjøkkenbenken, tyggebeinene til Ella eller alle pinnene i skogen… Han klarer rett og slett ikke svelge det, og når han brekker seg for å få det opp igjen er det en belastning på mellomgulvet som nok ikke er så heldig.
For i tillegg til trangt spiserør har han også et svakt mellomgulv. Dyrlegene jeg snakker med er alltid veldig pessimistiske angående dette, og det høres ut som det kan sprekke bare man klapper litt på han… Problemet er at man aldri kan si med sikkerhet hvor mye det faktisk tåler. Ekstrem fysisk utfoldelse er for eksempel en påkjenning. Derfor er løpskarrieren over. Ikke mer Lure Coursing eller racing på denne karen. Voldsom lek med andre er heller ikke å anbefale, da en krasj kan være nok til at mellomgulvet ryker. Vi med mynder vet vel alle av erfaring at når det går fort for seg, er det også fort gjort å løpe på både trær, busker eller andre mynder. Det er jo nettopp det som er årsaken til Fants skade i utgangspunktet! Noen båndtvang blir det ikke på gutten av den grunn. Han får løpe løs på hver eneste tur. Jeg har riktignok hjertet i halsen hver eneste gang, men han er en saluki. Ingenting gjør en saluki mer lykkelig enn en løpetur, og ingenting er mer nydelig å se enn en saluki i fri utfoldelse. Han må få lov til å fortsette å leve som en saluki, dog med litt mer begrensninger. Jeg slipper han ikke lengre når det er flere som løper sammen, men han får løpe sammen med Ella når de er alene. I mitt stille sinn håper jeg at han snart finner ut at han er ”for gammel” til slikt tull som å løpe og leke, men i en alder av 5,5 år er han fremdeles like tøysete som en unghund, så jeg tror dessverre det er å håpe på for mye. Mitt aller største ønske er imidlertid at han skal få lov til å bli gammel. Det er bare å krysse fingrene…