Bakht-Wa-Bishr Al Naqawa, Foto fra Ann Kristin Børsum

Sommeren 2008 tok jeg på meg å være lagleder for landslaget i LC, EM ble holdt i Sverige , de trengte noen, og jeg skulle jo bortover uansett, uten å ane hva jeg egentlig gikk til så meldte jeg meg frivillig. 27 hunder til start fra Norge, vi hadde aldri hatt så mange hunder med før. Som lagleder må du møte på møter, for oppdateringer endringer og lignende. Og det var der jeg møtte den russiske blonde damen, som var den russiske delegasjonen sin lagleder. Hun hadde med seg sine to, i mine øyne, så fantastisk flotte sletthårssalukier, Jeg tror ikke jeg fikk tak i alt som ble sagt på det møtet for jeg klarte bare ikke å ta øynene vekk fra de to salukiene. Etter møtet vekslet vi noen ord, jeg prøvde å finne de rette superlativene, på engelsk, for beskrivelse av hennes salukier, Og det var det liksom, vi møttes på de neste møtene også, uten salukier, jeg så de vel kanskje en gang til under EM. Men å glemme de kunne jeg ikke.

Regner med at de fleste er som meg , når man surfer på nett så er det for å finne ut mer/nytt om hunderasen som ligger ens hjerte nærmest, så litt utpå høsten, fant jeg hjemmesiden hennes, saluqi.ru, kennel Al Naqawa, hennes navn var Svetlana Panova. De 2 sletthårene skulle parres, ved første løpetid, og interesserte kunne sende en henvendelse pr. mail. Jeg dvelte ikke, mailen ble sendt omgående, jeg hadde 2 tisper fra før, og resten av familien ønsket vel egentlig ikke flere salukier. Jeg sleit litt med å finne det rette tidspunktet for å komme med nyheten om at jeg hadde tinget en saluki , fra Russland, og at det denne gangen ville bli en hannhund. Jeg har gudskjelov verdens snilleste mann og de greieste tenåringsbarn, men det ble noen runder på kammerset, før alle ble med på at det ble en saluki nr. 3.

Mailene gikk tett mellom Norge og Russland , men løpetiden lot vente på seg, i mellomtiden, hadde jeg god tid til å sette meg inn i det norske regelverket for import av hund. På mattilsynets sider finnes all nødvendig informasjon. Russland er regnet som listeført 3. land på lik linje med USA, dvs at hunden må være rabiesvaksinert med godkjent blodprøve før den kan komme inn til Norge og at den må tas i mot av veterinær, du må selv ringe og gi beskjed om hvilket fly du kommer med, for sjekk av papirer og en liten helsesjekk, før den kan entre norsk jord. Valper må være minst 3 mnd. for å sette rabiesvaksinen, og så må man vente i 120 dager for å kunne ta blodprøven, blodprøven må sendes til godkjent laboratorium, svar får man etter 1-3 uker. Om rabiesen er OK, vil man tidligst få inn valpen rundt 8 måneders alder. Noe som gjør at du mister den første viktige tiden sammen med egen valp.

I februar 2009 ble «Bony» (Bony Spector El Razael) parret med «Nassim» (Idan Atiq Nassim), begge 2 importert fra Israel, og i april 2009 ble valpene født 4 + 4. Det å bestemme seg for en valp ut i fra bilder og beskrivelse fra oppdretter er ikke enkelt, men etter hvert som valpene vokste til, var det en som festet seg hos meg , han lignet meget på sin mor, Bony, og sin bestefar Barakisch Omar Yari.(har kun sett bilder og jeg synes han ligner) Det måtte bare bli akkurat han, Svetlana kalte ham «Junior», jeg beholdt det navnet, hans arabiske navn er Bakht-Wa-Bishr Al Naqawa, (lykke og glede).
I midten av desember dro jeg for å møte Svetlana og «Junior» i Helsinki. Det ble et følelsesladet første møte, han var det vakreste jeg hadde sett, med så uttrykksfulle øyne og skikkelig «babyfjes», jeg falt pladask. Svetlana hadde alt av papirer i orden, så turen hjem fra Helsinki med Finnair gikk greit , veterinæren ventet på Gardermoen, importpapirene ble signert, helsestatus og chip sjekket, Svetlana hadde satt seg godt inn i mattilsynets regelverk så alt gikk knirkefritt for «Junior» og meg.

Og så lurer dere sikkert på hvorfor akkurat en saluki fra Russland?
Fordi han har en bakgrunn som fascinerer.
Drømmen om å få lov til å eie en «desert bred» saluki, han er det nærmeste jeg kan komme, ønsket om å ha noe som ingen andre har, han er en unik kombinasjon med israelsk bakgrunn, fra de 3 kennelene Spector El Razael, Idan Atiq og Arava ispedd vestlig oppdrettede salukier fra Barakisch, Sedeki, Abu Hakim, Blue Shiraz og lenger bak Baghdad, Sahrai, Kirman, Knightellington, Bels`mbran, Classicus.
Kanskje ikke akkurat en «showhund» men en som er nærmere originalen enn noe annet jeg kunne finne.

Om jeg er fornøyd og var det verdt det?? Det burde jo vært et ubetinget ja, når man virkeliggjør en drøm. men å overta en valp/unghund på 8 måneder er ikke alltid enkelt, du mister den viktige valpetiden hvor du skal forme din saluki. Du starter å jobbe med ham på et tidspunkt hvor hormonene har begynt å røre på seg, og som sagt jeg hadde 2 tisper fra før, 3 uker etter at «Junior» var i hus fikk den eldste løpetid, en måned etter at den første var ferdig fikk nr. 2 løpetid. Til tider har det vært stritt, vi jobber kontinuerlig med sosialisering, kloklipp og oppdragelse generelt. På disse 5 månedene ser jeg en stor forbedring. Alt er fortsatt ikke optimalt, men jeg ser jo at det nytter, så vi gir ikke opp. Ikke misforstå, han hadde oppdragelse, men hadde tilegnet seg noen særegenheter som ikke var ønskelig. Bl.a. utfall mot biler , motorsykler og andre hunder, noe som er ganske ubehagelig når du går tur med 3 hunder. For øvrig er han sykelig redd for labbene sine, noe som vanskeliggjør kloklipp. Ellers er han en fantastisk snill og kosete gutt. Har hatt ham på et par utstillinger, «sitter pent i ringen» stod det på en av kritikkene, hadde jo godis i lommen og for å få godis må man sitte, vi har da gått på lydighetskurs, må dere vite. Ellers har han så vidt begynt å prøve seg på lc-banen , sololøp, Har ikke hastverk. Utstillingene tar vi som trening Det viktigste er å bygge en saluki som er trygg på seg selv og på sine omgivelser, og vi ser bedring. I begynnelsen fotfulgte han oss, gikk vi på do så lå han på utsiden av døra, stod jeg ved kjøkkenbenken og snudde meg snublet jeg i ham, gikk vi i postkassen, stod han og ventet på oss ved ytterdøren, nå kan vi bevege oss rundt i og utenfor huset uten å bli forfulgt og det er jo en bra start.

Vi var på Myndeklubbens utstilling i Hurdalen og stilte på lørdag, 22.mai, for Knut Blütecher; gjengir noe av kritikken:
«Elegant jr. hanne bygget på gode linjer. Prima størrelse, bra hode og uttrykk, bra bitt, OK hals, Vakker overlinje, God kropp men trenger mer dybde, med tiden.»
Det ble hans første rødsløyfe å gud så stolt jeg ble.
Uansett hvordan det går på LC-banen og utstillingsfronten, så er det her hjemme det er viktig at ting funker og det gjør det, han kommer godt overens med våre 2 jenter, «Sirah», den eldste holder ham i øra, mens «Zarifa» drar i gang lek og moro. Til tider er det ganske så livlig her, men så er det de periodene du ikke merker at du har 3 salukier i huset.
Jeg angrer ikke på mitt valg og jeg gleder meg til å få lov å følge ham på nært hold i mange år fremover, Bakht-Wa-Bishr, min lykke og glede.

Ann Kristin Børsum